historie

BERGET DET BLÅ – ET HÅNDVERKSTUN I 3 GENERASJONER

Allerede i 1930-årene bygde bestefar til Knut, Jens Hopmo,  trebåter nede i fjæra her i Småland. Etterhvert som det ble mer etterspørsel, og barna vokste til, ble det behov for et større verksted og større produksjon. De to sønnene gikk i fars fotspor, og ble med å reise nytt verksted på berget i 1953. Dette var etter krigen, og i Trondheim stod det fangebrakker som skulle gies bort. Far og to sønner fòr til byen for å demontere dem og ta dem med hjem på lasteplanet. Dette var starten på et større verksted som kunne lage og reparere både trebåter og plastbåter i ulike størrelser. Etterhvert tok sønnene over, og båtbyggeriet ble kalt «Brødrene Hopmo båtbyggeri», slik som mange kjenner det.  De skulle etterhvert utvikle sin egen typiske robåt i tre som fikk navnet «Hopmobåten» og senere den som ble kalt «Frostingen». Sistnevnte var bygd i glassfiber og plast men på samme lest og med samme egenskaper som Hopmobåten. Begge båtene var kjent for sine gode sjøegenskaper og  hadde ord på seg for å være veldig lettrodde. I løpet av tiden da verkstedet ble drevet, leverte de båter både til Grønland, Svalbard.

Både store og små båter var innom verkstedet gjennom årene. Det hendte at båtbyggeriet fikk større bestillinger, som da et toglass med 14? båter fòr over grensen til Sverige og skulle brukes til…………… Båtbyggeriet med flere ansatte kunne på det beste klare å lage 4? trerobåter i måneden, noe som  var mye med tanke på at alt ble gjort for hånd. Verkstedet var nemlig ikke fullpakket med alskens  hjelpemiddel som maskiner til ulike prosesser, det aller meste ble gjort for hånd. En ny båt startet med at de fikk gå på allmenningen å se etter gode treemner . I dalbotner og steinurer var det speiell flott ask som var naturlig formet som spant til robtene. På værbitte plasser var det de beste trærne til selve bordene, da de var naturlig buet og hadde god kjerneved eller «tunnur'» som dem sa på logkalspråket. Etter hogsten bar de tømmeret ned til sjøkanten og rodde det til nærmeste sagbruk, og bar det opp dit. Hadde det vært lite nedbør i det siste, hendte det at det ikke var nok vann i elva  til å drive saga, dermed måtte tømmeret bare vente.  Når tømmeret så skulle sages, hendte det seg at det var så sterk spenning/bend i treet at det store sagbladet slo krøll på seg. Med det som bakgrunn, var det derfor ikke alltid populært da Hopmogutan kom til sagbruket for å skjære tømmer, et risikabelt arbeid var det ikke så rent sjeldent. Etter utført arbeid på saga, var det å bære tømmeret ned til båten enda en gang, for så å ro det videre til et høvleri. Etter høvlinga var det for tredje gang å ro materialet til båtbyggeriet i Småland. I blant fikk de saget så mye at det fikk ligge å tørke et par år, somme ganger måtte det taes i bruk med det samme. Da var det bare å brette opp armene, og enten det var sommer eller vinter måtte materialet søkkes i sjøen på en 5-6 meter eller dypere (trytninga gikk fortere til dypere de låg). Skulle det hende seg at stormvær kom brått på i den lunefulle Trondheimsfjorden, var det sikkert at materialet bikka over ende og fløt sin vei med vinden. Iblant fant de noe av materialet i strandkanten etter lange roturer, men ikke alltid. Ungene på sin side fikk ha på seg skinnforkle for å sitte å spinne tjæretråd for så å sette det inn med tjære.

Fra ca 1953 til utpå -60-tallet åra  laget de kun båter i vår og sommerhalvåret, slik at båtene skulle være ferdig til fiskesesongen. Høst og vinter tok de på seg rivningsoppdrag og nybygging av trehus. Fra midten av 60-tallet til de sluttet i 1983, jobbet de med båtbygging hele året. Verktøyet gikk ikke i takt med industrialiseringen i et slikt gammelt yrke, så her var det fortsatt rå håndmakt som skulle til. På vintrene kunne det holde hardt at kroppen ville jobbe, når verkstedet var glissent og nordvesten stod på. Da var det bare å fyre i den gamle kirkeovnen til den glødet og prøve å holde koken så lenge fingrene lystret

 

Contact Form Powered By : XYZScripts.com